"vi tar det vi får noe mister vi sammen noe mister vi hver for oss begynner cellene å dele seg klarer de ikke å slutte blodet ditt modner for fort, du er rik på karbondioksid, fattig på oksygen gullet i menneskekroppen er konsentrert rundt hjertet"
Hun er vitne til at den som står henne nærmest gradvis forsvinner. Inni ham foregår en krig som utrettelig bryter kroppen ned. Hun bestemmer seg for å konstruere en maskin som kan frigjøre sjelen hans fra kroppen.
"Protosjel" er en diktsamling med science fiction-preg, som tematiserer sykdom, sorg og oppløsning i et vakkert, kroppslig, feberaktig og kontrastfylt språk. Naturvitenskap og filosofi inngår i en strøm av bilder som beveger seg på tvers av grensene mellom ulike sansesfærer, mellom kropp og omgivelse, bevissthet og materie, indre og ytre, liv og død.
Protosjel er en fin diktsamling som tjener på at den bruker motiver fra forskjellige verdener. De siste tjue sidene glipper litt for meg, men det fordi diktene her ikke fester seg helt.
Prisvinnende diktsamling med gode omtaler. For meg mer en fortelling over sekvensielle enkeltsider, bokens unavngitte dikt kan ikke leses i vilkårlig tekkefølge. Det tar 20 sider å komme inn i en forståelse av hva dette er, hva som formidles. Formen og stilen gjør at man trenger flere gjennomlesninger. Etter hvert flytter fortellingen seg fra å være i boken til å være inni meg. Det er mye som må tenkes og mye som må tolkes. Mer enn kunstform enn en bok.
This entire review has been hidden because of spoilers.