Å·±¦ÓéÀÖ

"Olav R. Øyehaug skriv fabulerande prosa, som står i stor gjeld til dei russiske absurdistane med Daniil Kharms i spissen og sjølvsagt 20-talets surrealistar. I desse tekstane finn ein siamesiske tvillingar, folk som tolkar fuglanes dunk mot vindauga, ein mann som er ein bombe, ein mann som sømmer ut på havet og lever blant fiskar, ein gut som er overtydd om at familien vil ete han - og spøkelsesbier. Her kan alt skje og alt står på spel. Olav R. Øyehaug skapar nye verder og morosame historier, og fortel vitsar vi ikkje visste vi ville elske."

Jeg tror Øyehaug er en sånn forfatter man enten like eller ikke forstår på lik linje med hvordan man oppfatter det absurde eller forvrengte.

Selv elsker jeg galskap. Sett verden på hodet og jeg stikker nesen min til det med en gang. Jaså, er Universet nedtrykt? Jeg kommer med en gang.

Det føles nesten identitetsdefinerende: Jeg er en sånn som leser øyehaug og elsker det.

Men jeg tror man må ha hjernen i et av de øvre girene (<- sci-fi) før man får uttelling av historiene hans. Hvis man ikke fyller seg med inntrykkene, eventualt bader i dem (og roper Ech! hvis man skal være skikkelig ekkel på det), og deretter både godtar og bearbeider merkeligheten, så tror jeg det vil gli over en.

Likevel, så utrolig fjernt som det kan være så er det ikke det. At Universet er nedtrykt er vås og må være vås, men hinsides det så kan man kjenne seg igjen i dets nedtrykthet.

Favoritter:
'Inn i mjuket'
'Kodane'
'Ikkje et nevøen'
'Vinklane hennar mor'
'Tid for kjellar'
'Ein tur'
'Stykke'

Det er kanskje ikke tilfeldig at flere av de mest makabre historiene er blant de jeg liker best. De passer godt overens med min nordnorske humor, hvor vi ofte oversetter "Hallo! Hyggelig å se deg!" med "Næi, se! Levv du einnu? D va jo greitt at du ikkje hadde gådd åt sia sist."

I det store og hele er det noe nordnorsk, kanskje bygdenorsk mer helhetlig, over sånn som Øyehaug skriver. På den ene siden føles det både belest og lærd, men det å vri på alt for å få en god historie kjenner man fra mange norske komikere, fra Arthur Arntzen til Øyvind Blunck - og kanskje er Øystein Sunde nærmest?

Likevel føler jeg ikke at Øyehaug gjentar noe som har blitt absurdisert før. Hans tekster lever på et vis i sin egen verden.

Jeg har for mange tanker om dette til å skrive alt ned nå, så jeg lar denne stoppe her.

Har noen andre noen favoritter? Isåfall, hvilke og hvorfor?

Kodane var ulikt ting jeg har lest tidligere, nærmeste jeg kommer er vel Kafka, og det merker jeg på min forståelse av det hele. Etter mange av tekstene satt jeg igjen med så og si ingenting, jeg visste ikke hva jeg skulle plukke opp eller hvordan jeg skulle ta det med meg. For meg var det kun to tekster som stakk ut, Inn I Mjuket likte jeg, og min absolutte favoritt var Alt Det Andre. Sistnevnte syns jeg på en utrolig god og effektiv måte kaster lys på hvor blinde vi alle kan være, og hvor lite vi faktisk snakker om det. Det blir vel fordi vi er blinde for hvor blinde vi faktisk er.

Det som skal sies er at Øyehaug er god på første setningen av flere av tekstene, de sitter godt og griper deg med inn i en dans som, hvertfall for min del, gjør at man ender opp med å lure på hva som skjedde når det hele er over.

Jeg er interessert i å høre mer av tankene dine, Arnstein, og kanskje få en litt mer forståelse for de andre tekstene.

S117 wrote: "Jeg er interessert i å høre mer av tankene dine, Arnstein, og kanskje få en litt mer forståelse for de andre tekstene."

Hadde tenkt å fullføre anmeldelsen av boka og deretter svare her, men det har foregått for mye her til at jeg har fått gjort verken det ene eller det andre. Beklager at det tar tid, men jeg kommer tilbake til deg.

Har fullført anmeldelsen. Kommer tilbake med flere tanker senere.

Har utsatt dette for lenge. Det er visst en gjengs ting for meg for tiden.

S117 wrote: "Det som skal sies er at Øyehaug er god på første setningen av flere av tekstene, de sitter godt og griper deg med inn i en dans som, hvertfall for min del, gjør at man ender opp med å lure på hva som skjedde når det hele er over."

Jeg føler at du har allerede rørt ved noe av det mest sentrale med verk av den typen som Øyehaugs er. Stephen King er inne på noe lignende når han påstår at en god skrekk-/spenningshistorie ikke skal ha en velforklart slutt:

"In a horror story, the victim keeps asking why? But there is no explanation, and there shouldn't be one. The unanswered mystery is what stays with us the longest."

Det handler om to ting, sånn som jeg ser det. Først og fremst er vi bygd for å gruble på det uforløste. Det er dårlig ressursutnyttelse mentalt sett å grunne over tid på det som har fått en løsning, mens det er god ressursutnyttelse å grunne på det som ikke har fått en løsning enda. Øyehaugs historier er uforløste og oppfordrer oss til å bruke oss på dem. Man kan selvsagt tenke på historiene som meningsløse og derfor uviktige, da har man ikke noe behov for å grunne på dem, men også mindre glede av dem.

Vi har noe som kalles for need for cogitation, nettopp behovet for å tenke. I det mest elementære kan man tenke på det som relatert til overlevelse: Den som ikke vurderer verden rundt seg, som ikke føler et behov for det, er ikke forberedt på farer og planlegger ikke fremover for å kunne dekke sine behov. Dette behovet for å bruke hjernen er noe grunnleggende vi har i oss.

Slik jeg ser det så fungerer det absurde, slik som Øyehaugs verk så absolutt er, eller så gjør det ikke det. Enten får det oss til å bruke oss på det, eller så avfeier vi det. Men det absurde er ikke fullt ut meningsbærende i seg selv, hadde det vært det så hadde det ikke vært absurd. Det absurde krever at vi går ut over ordene, det krever kreativitet. Jeg ser som sådan på sjangeren som et utløp.

Tror jeg begynner med 'Tid for kjellar', den gjør et godt eksempel på hva jeg mener. Bestefar er i kjelleren, gjemt bak kofferten. Først føles det ikke frivillig, så viser det seg at det er det. Han skal sitte der nede heller enn å dø. Det er noe foruroligende med det og jeg klarer ikke å legge tanken bak meg at Lovecraft har skrevet om lignende ting. I 'Cool Air', til eksempel. Det hele har gitt meg en ide til en kortkampanje i Call of Cthulhu RPG. Uansett, hele tanken på den merkverdige løsningen på døden og livet, er inspirerende.

For øvrig er "Vitebegjæret mitt kom altså til å gjennomføre dette med eller utan fornufta sitt samtykke," et fantastisk sitat, som jeg kommer til å parafrasere fra tid til annen.

'Inn i mjuket' handler og om døden. Den mottas med en slags oppgitt skuldertrekning. Jeg finner en form for komikk i det, noe tåpelig. På engelsk ville man kalt det for deadpan comedy. Men humoren er noe jeg tillegger historien, ordene i seg selv spøker ikke. Tvert imot, hvis jeg samtidig tenker på When the Wind Blows fra 1986, en av de tyngste og tristeste filmene jeg vet om, så endrer det hele følelsen her. Filmen handler om et gammelt ektepar som ikke vet at bombene er sluppet og at atomapokalypsen er begynt, de forstår ikke hva som foregår, men møter det sammen. Og selvfølgelig kan alt heller være metaforisk eller symbolsk, mulighetene blir mange hvis man ser det slik. Det føles som om jeg ikke vet om dette er fabelprosa eller ikke.

Det samme gjelder 'Stykke' - er det fabelprosa eller ikke? Puddelen har tross alt en forkullet menneskehand i munnen, og alle de menneskene som ser på er døde. Da er det kanskje noe vakkert trist over labradorens glede når han ser menneskene uten å vite at de er døde. Jeg føler helt klart at man kan tolke de andre dyrene på lik måte. Dyr gjør som dyr gjør, og det kan ofte virke meningsløst, sånn som her, men kanskje kan man tenke seg til noe likevel. Dua har en tendens til å se ut over salen tross alt, og mauren bruker dua som transportmiddel. Kanskje har insektene tatt over slik som man ofte har hørt at de blir å gjøre?

Jeg stopper der i denne omgang.

Er det noen andre som har gjort seg noen tankerekker angående en av historiene her? Eller er det en historie som noen ønsker andre sine tanker om?