Å·±¦ÓéÀÖ

Today the book is coming home. 15 years after the original trip that inspired Kunsten å være død i Wales, the book is translated and now launched as Wales and the art of fine dying. I'm terribly anxious and excited to see how it will be received. I hear octopi has already started walking on land in New Quay. 

It's horror week on goodread and they're inviting writers to post horror shorts as writers prompts.

I've already shared mine in the comment section on the goodread blog, but I'm sharing it here as well. Because I quite like it and hope you do too.
Based on a nearly true story:

The word's smallest ghost

The world's smallest ghost was as big as a dandylion-seed, or a tiny jellyfish moving in the sunlight with short jerks, like something at the end of a fishing rod. Carefully, I reached out to touch it.

Nå har det vært ganske stille her på blogen i sommer. Det er fordi jeg har fordypet meg i oversettelsen av Kunsten å være død I Wales til engelsk. I høst drar jeg til Wales for å lansere boken min der, med antatt bokslipp til starten av november. Så får vi se om det blir en råd med å få den oversatt til walisisk også med tid og stunder. Flere pussigheter følger.(Bilde fra forrige besøk i Wales. For noen år siden nå.)

Her og der i Kunsten å være død i Wales dukker det villsvin opp. Et dyr som stadig ligger i bakgrunnen i Keltisk mytologi, begravd av moderne historiefortelling, men som av og til trer frem på scenen. I dag vil jeg få presentere en liten detalj, apropos villsvin, som ikke kom med i boken, men som jeg synes er et vakkert, lite sammentreff.(bilde fra paranormal Aberysthwyth, klikk for flere spøkelser derfra)I Aberystwyth, den første byen våre hovedpersoner kommer til, finnes den gamle puben 'The boars head'. Dette var et av de første offentlige husene i byen, med lisens fra 1874 og frontstykke skåret av kunstneren George Evans.På 1890 tallet utvidet de til å bli et hotell, og driften så ut til å gå strålende, helt til en av stedets eiere mistet sin forlovede i det som bare blir omtalt som 'tragiske omstendigheter'. Nøyaktig hva som skjedde sier historien ingenting om, men han skal ha blitt så ute av seg at han gikk opp på loftet og hengte seg i en av takbjelkene. Siden den gang skal stedet ha vært hjemsøkt av en klam, tung atmosfære, og folk skal ha hørt fottrinn i trappen opp til loftet, uten at et eneste menneske synes. Men om de følger trinnene opp, får de se den ulykkelige pubeieren med repet rundt halsen, i ferd med å hoppe.På 70 tallet ble det gjort et forsøk på å revitalisere puben ved å gjøre den om til en dansested, som ble populært blant byens homofile en stund, men det holdt ikke for å redde puben fra å synke stadig lengre ned i tristesse og forfall, i likhet med sin tidligere eier.Ved starten av vårt århundre stod stedet forlatt, i flere år ble det brukt av husokkupanter og hjemløse, men bare de mest desperate holdt til der, var det ikke spøkelser, var det fallende mursteiner og livsfarlig mugne bjelker som gjorde huset ubeboelig.For noen år siden ble den tidligere livlige puben omgjort til studentboliger, pusset opp fra grunnen av og befolket med unge, håpefulle studenter. Nytt liv i gamle lokaler. Men fottrinnene er der fortsatt, og skygger synes på loftet.

Det er en del filosofiske betraktninger i Kunsten å være død i Wales. Både om liv og død og virkelighet. Mange av betraktningene baserer seg på en tolkning og utforskning av . Om atomteorier og hvordan verden er bygget opp av små bestanddeler i konstant bevegelse. Om hvordan kanskje denne bevegelsen kan sees som viktigere enn selve byggeklossene. Få av betraktningene kan bevises ved vitenskap eller fysikk, men det er heller ikke mitt formål.Likeledes handler boken om spøkelser, skjønt i liten grad om hva disse er, eller hvorvidt de kan fanges opp eller måles med elektronikk. Det er tanker for tankens del. Og for kunstens.Filosofi i bøker forholder seg som oftest enten til en vitenskapelig vinkling, særlig sett i science fiction, (noe som forsåvidt ligger litt i navnet) og vi har lett for å glemme den vitenskapelige biten og bare tenke på det som fantasifortellinger. Men kravet om at virkeligheten i disse bøkene skal holde vitenskapelig vann er ofte i veien for fantasien og utviklingen av nye tanker på tanken og kunstens egen premisser.I triviallitteraturen som romansjangeren stort sett befatter seg med, er det den moralske og politiske filosofien som råder. Hvordan vi skal forholde oss til barndom, globalisering, krig og fred og hverandre. Viktige spørsmål, for all del, men det kan ikke være litteraturens eneste virke å skulle svare på dette, særlig ikke når det stort sett er det samme svaret vi får servert gang på gang.Filosofien og kunsten kan ikke få sitt mandat fra verken politikk eller vitenskap. Innenfor de kategoriene er det essensielt å forholde seg til en viss form av konsensuspreget virkelighet og enkelte metoder for å måle og formidle den. Men hvordan denne virkeligheten formes, oppfattes og kommuniseres har sin bakgrunn i kunst og filosofi. I teorier og tanker som virker fullstendig fremmede i sin samtid, som kanskje bare er vås, men virkeligheten er avhengig av en viss mengde vås for å være komplett. Om vi, slik vi nå er i ferd med, begrenser filosofien og kunsten til å skulle legitimere og formidle enkelte vitenskapelige eller politiske sannheter, får vi en sluttet sirkel av virkelighet som vil ende med å miste sitt grunnlag og bruke opp seg selv til vi står igjen med en liten neve tomme utsagn, en skrinn og utarmet håndfull jord der ingenting vil gro.Derfor skriver jeg om ting som er virkelige, om ting som ikke er det, men aller mest om det som finnes mellom. (illustrasjonsbilde fra sommerferien min i fjor)

 Byene og stedene i Kunsten å være død i Wales er såklart virkelige steder og byer (unntatt ett), men det er enda mer her som er hentet fra virkeligheten. En lite bevart hemmelighet er at når våre hovedpersoner orienterer seg i badebyen Porthcawl, får de hjelp av en hendig liten pamflett ved navn Dette er en praktisk guide av Halyley Williams til de mange hjemsøkte stedene og pubene i nærheten av byen og baserer seg på boken The history and hauntings of Porthcawl av samme forfatter.En av mine yndlingshistorier, som ikke kom med i Kunsten å være død, er hvordan kirkegården til St. Johns church like utenfor byen skal være hjemsøkt av et usynlig vesen som strekker ut klamme fingre og driver alle det berører til vannvidd. Vesenet har også selskap av en rekke mer tradisjonelle spøkelser, som en liten gutt sett løpende tvers gjennom gravstøttene ved flere anledninger, og en hengt mann i et tre som bare viser seg på Halloween. Det går også en historie om hvordan en mann skal ha forvillet seg fra en nærliggende pub til gravplassen, og sett en hel begravelseskortesje komme mot seg, før de forsvant i løse luften. Om noen er nysgjerrige, kan de jo se på hva fant ut da de besøkte stedet også. God tur.

Jeg skriver om spøkelser, blant annet. Det fører til en del spørsmål om det jeg skriver er skrekklitteratur. Svaret kommer her.Jeg forstod ikke skrekk før jeg jobbet på kirkegård.Åpenbaringen kom ikke som et gjenferd i synlig form, men likevel fra en åpen grav.Det var en mørk og stormfull vårmorgen. Vi skulle gjøre plass til en ny kiste på en av de eldre parsellene, i det som burde være trygg avstand fra nabograven. Men årene hadde fått jorden til å sige og kistene til å flytte på seg. En av disse vandrende kistene traff vi med graveutstyret, så det råtne treverket og dets innhold gikk i stykker. Jeg skjønte først ikke hva som hadde skjedd, lukten la seg som et blyteppe over gravstedet.Forklaringen kom noe senere, på pauserommet, over en livgivende kopp kaffe. På 60- og 70tallet var det nemlig populært å gravlegge folk i tettpakket plast, vaakumforseglet som en pakke skinke. Etter godt og vel tredve år i denne tilstanden får man noe som kan sammenlignes med nevnte skinkepakke, gått ut på dato og lagt i en solvarm bil over fellesferien. Det luktet ikke bare vondt, det gikk over min evne til å fatte lukt.Selv om dette var en bokstavelig talt jordnær hendelse, gav den meg en innsikt i hva det skrekkelige i paranormale erfaringer er. Å erfare det umulige. Ikke bare det vonde og vanskelige, men det sansemessig ufattbare.Det gav en fysisk og håndgripelig dimensjon til H.P Lovecraft sitt definerende utsagn i hans essay om ; 'The true weird tale has something more than secret murder, bloody bones, or a sheeted form clanking chains according to rule. A certain atmosphere of breathless and unexplainable dread of outer, unknown forces must be present; and there must be a hint, expressed with a seriousness and portentousness becoming its subject, of that most terrible conception of the human brain—a malign and particular suspension or defeat of those fixed laws of Nature which are our only safeguard against the assaults of chaos and the daemons of unplumbed space.'Med dette som utgangspunkt burde paranormale erfaringer være et takknemlig tema å utforske i romanlitteraturen, men den norske romankarakter lever som oftest i en urealistisk håndgripelig verden.Noe av dette kan ha å gjøre med at arven etter Georg Brandes fortsatt står sterkt. Den Norske romanen har siden sjangerdannelsen vært preget av den litterære realismens krav om å sette problemer under debatt. Der det i starten hovedsaklig skulle dreie seg om viktige samfunnspørsmål, har det med tiden blitt mer og mer fokus på dagliglivet til gjennomsnittsmennesket. Men temaet er det samme, de nære og håndgripelige ting. Så hva med dem som opplever rare, uforklarlige ting, eller dem som har erfaringer utover det som blir regnet som normalt og som heller ikke kan diagnostiseres vekk? I dagens definisjon av realisme er det ikke plass til det umulige, det som ved sitt vesen unndrar seg forståelse. Uansett om man tror på spøkelser eller ikke, har folk likevel opplevelser som går utover det umiddelbart bortforklarlige.Skrekksjangeren slik vi kjenner den i dag har siden 60tallet i økende grad vært preget av blod, vold og sjokkeffekter og går oftere inn for å skape avsky enn forbløffelse. Dermed unngår man dvelingen ved det merkelige, og de filosofiske konsekvenser det kan gi. Derfor kan ikke det jeg skriver kalles skrekk, for jeg vil heller at folk skal se nærmere, enn å vende blikket vekk. Vi kan kalle det Underlig litteratur.Litteraturen i dag har blitt gitt to funksjoner. Enten som et speil som skal vise oss våre egne liv, altså det som regnes som livet til et gjennomsnittsmenneske, eller som et vindu der vi kan se ut og drømme oss vekk fra de tidligere nevnte gjennomsnittslivene. Jeg vil ha en dør som lar seg åpne, og som dører flest, går begge veier. Som åpner opp hva vi tenker på som hverdagen og som inviterer tanker og synsvinkler inn.Grensene mellom det fantastiske og det hverdagslige har blitt for skarpe. Når man ikke utfordrer virkeligheten, vil man ende opp med å få et stadig mindre verdensbilde til det slutt imploderer i fornuft. Hold døren.

Mens man venter på Kunsten å være død i Wales, går det an å lese om det aller mest hjemsøkte huset i Wales, Plas Teg i Flintshire. Her bor intet mindre enn 15 spøkelser etter sist telling.Huset ble bygget i 1610 av sir John Trevor, og familien bodde der mer eller mindre uavbrutt til 1930.Datteren til sir John, Dorothy, skal ha forelsket seg i en gutt fra landsbyen ved navn Iorworth.Da de ikke fikk være sammen, bestemte de seg for å rømme og Dorothy gravde ned smykkene sine ved brønnen i hagen i påvente av en egnet anledning. En mørk og stormfull aften (går vi ut i fra) løp hun ut for å hente smykkene og rømme med sin elskede. Men i regnet og mørket glemte hun å se seg for, gled og falt ned i brønnen. Hun ble funnet to måneder senere. Smykkene ble aldri funnet. Siden den gang har flere rapportert å kjenne usynlige hender prøve å dra dem ned i brønnen.Da Iorworth fikk høre om dette, ble han så fortvilet at han gikk og hengte seg. Den dag i dag skal han vandre rundt på eiendommen og lete etter sin Dorothy. Kanskje var det Dorothy som var på ferde 200 år etter, da en etterkommer, Elizabeth Trevor, også druknet i brønnen. Etter en duell mellom to av hennes beilere, der den ene døde, skal hun ha blitt så fælen av å bevitne dødsfallet at hun løp avgårde, mistet balansen og falt i brønnen. En hvit skikkelse løpende over plenen regnes som å være hennes gjenferd.Gamle sir John gikk det forresten heller ikke særlig bra med. Da han fant ut at hans kone hadde en affære, drepte han henne og kjørte avgårde i blindt raseri i vognen sin. Han kom ikke langt før han krasjet i et tre, og flere smertefulle måneder senere døde han av skadene fra kollisjonen. Begge sies å gå igjen på eiendommen.Det aller mest beryktede gjenferdet på Plas Teg er likevel av dommeren Jeffreys, kalt 'The Hanging Judge' fordi han hadde usedvanlig lav terskel for å dømme folk til døden. Han skal ha bodd i huset på slutten av 1600 tallet og benyttet spisestuen som rettssal. Folk som ble funnet skyldige, ble øyeblikkelig tatt med inn i rommet ved siden av og hengt. Folk skal ha sett en skikkelse i kappe og dommerparykk i huset siden hans død.Flere andre personer fra husets lange og blodige historie skal også ha blitt sett eller på andre måter opplevd, og den som vil, kan dra og se etter selv.I dag er nemlig huset overnattingssted og åpent for utleie til arrangementer.Rommet der 'Hanging Judge Jeffreys' skal ha bodd mens han dømte folk til døden i spisestuen. Bilde fra husets nettsted.

Fortellinger om spøkelser og andre paranormale fenomen florerer i Wales og har gjort det lenge. Allerede i 1780 publiserte frikirkeprest og historiker Edmund Jones en samling historier og øyevitneberetninger om overnaturlige hendelser i Wales. med tittelen: A relation of apparations of spirits in the county of Monmouth and the principality of Wales. (monmouthshire er et grevskap sørøst i Wales)Her kan du lese om blant annet kjempekvinnen høy som et halvt bøketre, spådommer fra feer, og en merkelig flokk med skapninger, sett av flere vitner ved Cefen Rhychdir, som skulle ha sett ut som en blanding mellom får, svin, mynder og nakne spedbarn.Boken kan du lese ved å klikke på bildet.